Brigadeliv

Oereproppene dras ut. Braatt kommer lydene. Mor som klapper tortillas, naboungene som leker, far som hogger ved og nabogutten som hoerer paa spanske summerhits fra 1998. Soevnig kryper jeg ut fra myggnettingen, setter meg opp paa plankesengen og putter foettene i sandalene som staar paa jordgulvet og gaar for aa helle ei boette kaldt vann over kroppen. En ny dag paa finca la bendicion er begynt.

Sammarbeidsorganissasjon Som reaksojon paa den urettferdige og skjeve jordsfordelingen i Guatemala etter borgerkrigen ble Cordinadora Campesino de Kab¨awil opprettet. Dette ble organissasjonen som skulle ta for seg de fattige jordloese smaaboendene og hadde som maal aa hjelpe dem til aa faa en mer stabil framtid. Utgangspunktet tok de i urbefolkningen- mayaene som er en gruppe som har lidd under grov deskrimintering og urettferdig behandling helt fra kolonitiden. Dette tiltross for at disse utgjoer stoersteparten av landets befolkning.
Tretten aar senere reiser tolv ungdommer fra hele norges land for aa delta som solidaritetsbrigadister i regi av sammarbeidsproskjektet mellom Sund folkehoeyskole i Nord-Troenderlag og smaabondeorganissasjonen Kab¨awil fra Guatemalas hoeyland.

Utvikling Ved hjelp av Kab¨awil har naa seks forskjellige fattige bygdesammfunn faatt laan til aa kjoepe sin egen jord og dermed muligheten til aa kjempe seg ut av fattigdommen. Langt inn i regnskogen, fjaernt fra alt som minner om urbant byliv ligger ett av disse bygdesammfunnene, eller finca som det kalles her i Guatemala. I dette vesle bygdesamfunnet bor det 76 familier og sammen driver de finca la bendicion- velsignelsens gaardsbruk. Akkurat her har jeg tilbragt seks uker av mitt tre maaneders lange opphold i Guatemala.

Fincaliv Paa fincaen har vi som brigadister bodd hoss hver vaar familie. Med dem har vi deltatt i arbeidet paa bruket-baert bananer, hoestet kaffe, lekt med barna og ryddet skog med maskjete. Ellers har vi paa best mulig maate proevd aa gli inn i det vanlige liv paa fincaen. I loepet av seks uker med en saa total annen livstil enn hva en er vant med fra Norge oppstaar det selvfoelgelig ett og annet problem. Magen knyter seg etter to uker med bare tortillas og boenner, kakkelakkene har slaat seg til ro i soveposen eller en teller 84 myggstikk paa venstre laar. Da hender det at tankene flyr tilbake til nord, der hjemme i komfaarens land. Men naar jeg vaakner om morgene er jeg allikevel glad for aa befinne meg akkurat hvor jeg er. I en plankesenk under en myggnetting omgitt av mennesker som har mye aa laere meg.

Variasjon Aa vaere solidaritetsbrigadist innebaerer ikke bare aa leve og jobbe sammen med smaaboender i et bygdesammfunn paa Guatemalas landsbygd. I mellom fincaperiodene paa to uker i gangen har vi brigadister hatt samilinger i Guatemala city som er hovedstaden og i Quetzaltenango, landets nest storste by som ligger i hoeylandet. Her har vi haatt muligheten til aa jobbe med selvalgt tema, faatt spanskundervisning, debrifing, deltatt paa mayasermoni, moeter med styret i Kab¨awil og besoekt diverse andre organissasjoner og proskjekter. I tilegg har vi i grupper paa fire og fire tilbringt en uke hver paa latin amerikas foerste og eneste folkehoeyskole. Dette er en skole kab¨awil har startet og er et utmerket alternativ til den offentlige skolen som kritiseres blandt annet for aa gi feil undervisning i landets historie.

Slutten paa tiden som brigadist i Guatemala naermer seg. Opplevelsene har vaert mange og inntrykkene sterke. Det kjennes vedmodig og tenke paa at et helt atlanterhav skal skille meg fra folket jeg paa saa kort tid har knyttet slike sterke baand til. Alikevel er foelelsen god. Om livet bak boekene paa ett eller annet norsk universitet blir for stusselig fins det alltid en familie i ett lite bygdesamfunn i guatemala som gledelig tar i mot besoek og som altids har en ledig plankeseng aa by paa.
Skrevet av Signe Marie Stendal